Informasjon :)



Hei!
Denne bloggen handler om så mange ting! Først og fremst håndverk av forskjellige slag.
Jeg liker å prøve meg på det meste!
Men hovedinteressen min er fotografering :)
Innimellom skriver jeg om ting som opptar meg i livet også.
Veldig koselig om dere som titter inn på siden min også legger igjen noen kommentarer!

Takk!

lørdag 19. mars 2016

Livet gir og livet tar!


"Livet gir og livet tar!"
Tiden gikk og vårt barn vokste til. Mamma drakk enda men på en helt annen måte!
Vi lærte oss til at når tjuende hver måned kom så var det bare å holde seg vekk en ukes tid, til hun hadde drukket "ferdig". Etter det fungerte hun stort sett bra og var edru:)
Etter en lengre stund kom hun frem til at det store huset ble altfor mye for henne å holde styr på så hun ville selge det.
Hun startet denne prosessen og en dag så flyttet hun ut og inn i en liten leilighet.
Dette var et stort vendepunkt for mamma!
Hun fikk ikke så voldsomt mye for sitt hus men nok til å ordne opp i ting og skaffe seg litt nytt.
Hun pratet mye med meg om hva hun skulle bruke de resterende pengene sine til. Jeg var veldig redd for at hun skulle finne på å drikke dem bort...
Men jeg rådet henne hele tiden til at hun skulle bruke alt sammen, fornuftig på seg selv!
Dette var noe som satt langt inne for henne fordi hun ikke var vant med det.
Hun kjøpte jo aldri noen ting til seg selv! Hun sydde alltid klær (gjerne gjenbruk) til seg selv og arvet møbler. Hadde aldri hatt noe nytt av noe.
Men hun hørte på meg og handlet seg flunkende nye møbler, nytt elektrisk og div. utstyr.
Det var bare så utrolig moro å se henne storkose seg med sin nye leilighet og sine nye ting.
Hun trappet enda mer ned på drikkingen sin, merket jeg :)
Tilslutt en dag jeg kom på besøk og vi satt på kjøkkenet og pratet så sa hun rett ut:
"Nå har jeg sluttet å drikke!" Jeg bare kikket på henne men jeg forsto at det var sant!  Hun var så bestemt i stemmen sin og hadde noe "nytt" over seg!
Mamma kunne fortelle at en av hennes venner som stakk innom i ny og ned ofte tok en øl men at hun orket ikke så en dag så hadde hun sagt at han kunne ta med seg den ølen hun hadde igjen for nå skulle hun slutte helt!
Den dagen SLUTTET hun!
Tok ikke NOE ALKOHOL etter det! Jeg var så ufattelig STOLT av mamma!
Det var selvfølgelig mange andre som ikke trodde at dette kom til å skje! Det var bare meg og min mann som trodde, fordi vi kjente henne så godt!
Vi skulle i noen selskapeligheter en tid senere og de var litt bekymret for drikkingen hennes men jeg sto på mitt og sa at det var ingen grunn til å bekymre seg! Jeg snakket ikke med mamma om det engang! Hun rørte ikke noe alkohol! Hun storkoste seg med sine mens hun drakk brus, vann og kaffe og reiste glad og fornøyd hjem etter endt fest!
Jeg var bare så stolt av henne! TENK dere HVA HUN SELV VAR?!

Sakte men sikkert fikk flere og flere greie på det og folk som hadde holdt seg borte dukket nå opp på besøk hos henne. Dette gjorde henne veldig godt! Dette var hennes egne folk som hun ikke hadde hatt så mye med å gjøre på mange år.

Vi hadde fast handledag med henne hver fredag :)
Da gikk jeg i butikken med henne. Det varte og rakk for det var så mange som pratet med henne men hun var så glad og fornøyd etter sine handlerunder.
Hun fikk en slik "greie" for seg også som vi ertet henne mye for ;)
For hver gang vi handlet så forsvant hun plutselig! Vi gikk rundt å lette og vi fant henne alltid foran smågodt hylla! Da hadde hun fylt en pose med småsjokolade til kaffen! Små men STORE gleder for henne! I alle årene hun drakk så var ikke godterier noe hun spiste for det likte hun ikke!
Men nå var det litt "kos i heimen".

I årene som fulgte så hadde mamma det så bra og hun var så glad! Vi reiste stadig på kjøreturer med henne. Enten opp i fjellene rundt oss eller på lengre turer for å besøke kjente.
Dro på turer til Langedrag som hun ELSKET!
Mamma var fra gård og gjette kyr som liten jente. Hun elsket snaufjellet og livet ute i naturen!
Det å se alle disse vakre dyrene på "nær tolv" var stort for henne og hun som nå var blitt endel dårlig til bens vandret og vandret rundt disse innhegningene. Hun sto utenfor i lange tider og bare beundret dyrene! Også koste hun seg med barnebarna sine :)

Vi pleide å reise på en seter i vårt nærområde på sommeren for da måtte hun ha tak i staulsost og rømme.
Osten delte hun opp til seg og sine søsken, rømmen laget hun til smør.
Jeg likte ingenting av dette men det var ikke så viktig!
Når hun laget smør hadde hun våre barn med seg på denne prosessen og det var artig å se :)
Til jul overnattet eldstemann her i huset, hos henne også laget de smultringer sammen neste dag. Det ble faste tradisjoner!
Vi fikk gjort så mange flotte og gode ting sammen! Det var så godt å se henne slik!
Vi hadde et par bursdagsfeiringer for henne. Jeg organiserte alt med mat, lokaler og dekorering etc men hun betalte alt selv :) Da var vi 20 -30 personer samlet. Barn, barnebarn og olderbarn!
Hun storkoste seg og det gjorde også vi andre!
Mamma fikk 5 flotte år som totalt alkoholfri før hun gikk bort fra oss!
Hun ble rammet av kreft først engang men taklet dette så bra! Reiste opp og ned til strålebehandlinger  i Oslo hver dag, i lange tider. Det er slitsomme greier det men hun hadde bestemt seg for at dette skulle gå greit! Så fikk hun en stund som frisk før det ble galt igjen...
Den tørnen klarte hun ikke så lenge, dessverre! Ufattelig trist!

Men vi fikk utrolig nok oppleve mamma som totalt avholds og vi hadde så mange gode øyeblikk og stunder sammen med henne at vi fikk haugevis av gode minner å ta med oss videre! Også mine barn fikk oppleve besta som verdens snilleste og beste!







Mamma og pappa på hyttetur!




                                Mamma og pappa i selskap. Mamma sydde sitt eget tøy og var ei flott dame i mange år :)
også pappa var en stilg kar, til tider :) Unntatt når han mekket for da var han full av olje og møkk.
Pappa hadde "pippopp- sveis" som det het den gang. Når håret ble for langt satte han det inn med skinnende brylkrem! Da lå det strøkent bakover. Han hadde kullsort hår :)
Gikk alltid i dress jakke, gjerne skjorte og alltid smale dressbukser når han var utenfor hjemmet.
Jeg ble fortalt en historie av ei dame som var ganske ung da mine foreldre var ungdommer.
Hun kunne fortelle meg at når de kom kjørende på motorsykkel og steg av så var det mange som var misunnelige for de var et vakkert par og de var moteriktige og stilfulle i sine klær!
Et godt minne å ta med seg i minneboken :)

Reisen min er nå slutt (tror jeg). Men jeg vil komme tilbake med tanker og kommentarer om litt.
Har du noen tanker og meninger om reisen min?

Hilsen
Solveig :)

Ungdomstiden del 2.

Hei, hei :)
Ungdomsårene..ja!
Det var vel den tøffeste tiden på en måte! Tøff fordi jeg begynte å forstå endel ting. Tøff fordi min mor ble totalt fraværende. Tøff fordi jeg var konstant sulten. Tøff fordi jeg var en ungdom med alt det innebar. Ikke minst en ungdoms interesser.. Jeg hadde jo ingenting! Ikke klær, ikke utstyr slik som andre men jeg ville jo være "en av gjengen". Jeg levde et "normalt" liv utenfor døren hjemme men straks jeg kom innenfor handlet det mye om overlevelse....Selv om også dette var en "normal" for meg personlig! Vet det høres litt rotete ut men det var sånn.
Jeg slappet av og "koste" meg med mine interesser helt til jeg hørte utgangsdør gå opp. Da var det alltid å sitte og vente å se hvor full mamma var, om hun var alene eller om det dukket opp andre fulle folk også...
Etterhvert lærte jeg meg til å "finne" henne der hun var den 20 i hver måned. Da var det trygdetid!
Disse pengene ville jo bli borte i en fei og jeg måtte ha mat! I disse årene var det sjeldent å finne henne edru denne dagen. Men det var ikke så viktig bare hun handlet eller ga meg mat!
Husker spesielt engang som hun hadde lovet å komme hjem og lage middag til meg.
Jeg kom hjem fra skolen og gledet meg stort over at jeg skulle få min yndlingsrett: Kjøttdeig og spagetti!
Jeg kommer inn døren og hører at her er det full fest på gang med høy musikk og mye skravling.
Hilser på dem inne og går på kjøkkenet for å se om hun har laget mat. Mamma kommer etter og er så fornøyd med at hun har ordnet det. Men hun er stup full!
Jeg liker det ikke men er skrubbsulten så fokuserer på maten. Kikker ned i gryta og synes at den ser litt rar ut... tomatsausen er litt grålig og det ser ut som det er mange småkorn nedi kjelen..Lukter på den men det lukter feil! Får en mistanke til at hun har hatt oppi noe annet her. Roper på henne og spør men hun nekter og blir sur på meg som klager..
Jeg tar og fyller på min tallerken for å spise, tar en bitte liten smaksprøve og finner feilen.
Hun har altså stått og stekt kjøttdeig, løk og kokt spagetti og blandet dette sammen med BRINGEBÆR syltetøy!
Da sprakk jeg! Det var meget sjeldent at jeg hadde raseri utbrudd men da var det nok!
Jeg var ekstremt sulten etter flere dager uten ordentlig mat og jeg visste at denne maten ville jeg jo ikke få igjen denne måneden.
Mamma fikk huden full med kjeft og hun ble lei seg, selvfølgelig! Hun var så full at hun klarte ikke å se feilen, samtidig tenkte hun at det gikk jo greit å spise det fordet!!!!
Men DET var aldri noen aktuell ting for meg å gjøre! Jeg kunne faktisk spise mye rart men ikke det!
Jeg kasten maten og reiste ut.. Husker ikke noe mer av denne hendelsen.
Du lurer kanskje på hvorfor dette skulle være noen stor hendelse?
Men det er akkurat dette som er viktig å vise andre der ute!
Når man har lite så klorer man seg fast i det lille en har! Da blir det så utrolig VIKTIG for en!
Og dette var min favoritt rett som måtte være riktig! Det var den ENE lille tingen jeg BA om Å FÅ!

Vi snakket aldri mer om det men det var en sår ting!

Mamma var utrolig flink til å lage middag! Norske tradisjonelle middager som kjøttkaker, lammefrikassè, kjøttsupper, etc. etc. Så det var ikke noe problem - når hun var edru!
Men hennes levemåte med all denne alkoholen ødela så mye! Dømmekraften hennes var jo ikke til å stole på...

I årene etter at pappa døde så var det mange rare folk ut og inn av våre dører! Jeg ble kjent med mange. De fleste var snille og greie! Jeg ble også glad i mange av disse menneskene! Men jeg lærte meg etterhvert å "beskytte" meg litt for som sagt så mistet de jo sin sunne dømmekraft til fullere de ble og det " kunne bli ubehagelig for meg!" Hadde ingen nøkkel til min soveromsdør og kunne våkne opp med folk i senga mi, som jeg ikke visste at var der. De sov ut rusen og hadde bare funnet en seng.

Så jeg var mye ute! Når det var folk hjemme så kunne jeg komme sent hjem. Mye senere enn mine venner for de fikk jo ikke lov å være så sent ute.
Men hjemme stolte de helt og fullt på at jeg ikke gjorde noe galt, allerede som liten, bare jeg alltid sa i fra hvor jeg gikk. Som ungdom bodde jeg jo stort sett alene og måtte ta ansvar for meg selv så det var ingen som brydde seg om det da!

Innimellom når jeg kom hjem måtte jeg kaste ut folk fordi mamma ikke klarte det. Dette fortsatte faktisk etter at jeg flyttet hjemmenfra også en stund. Mamma ringte og jeg møtte opp og fikk dem avgårde.

Etter ungdomsskolen når jeg var ca. 17 år gikk jeg på videregående. Det tror jeg var mammas aller verste år! Jeg måtte lete veldig etter henne hos andre. Hun var stort sett på kjøret hele tiden og stort sett "dritings"! Jeg hadde ikke opplevd henne slik som dette før..
Jeg var vant til at det stort sett gikk i øl og sprit. Jeg var også vant med hjemmebrent! Det ble ikke satt noe hjemme hos oss men andre drev med det. Når de ikke hadde mer alkohol igjen så satte de igang dette. Men de hadde så dårlig tid at de satte seg ofte til å drekke satsen istedenfor...Grøss!
Dette var det "verste" som ble servert i gjengen inntil en dag jeg fikk høre at hun hadde begynt å drikke rødsprit(!)
Det var i denne tiden at alt bare gikk nedover med henne! Hun klarte ikke å stelle seg og jeg fikk beskjeder om at nei, hun hadde "kameratene" funnet sovende nede i kjellere rundt om i blokkene i byen våres.....
Så jeg begynte vel og forberede meg på det verste!

Men mamma hadde en "venn" som hun holdt sammen med gjennom dette. Han ble en dag alvorlig syk og måtte gjennom behandlinger og medisinering. Dette gjorde noe med dem begge!
Etterhvert valgte de å reise fra hans hjem for å være litt mer i fred for alle andre, og flyttet dermed fast inn hjemme i huset til mamma. Jeg bodde ikke der lengere så det var jo greit.
De trappet ned på drikkingen sin og mamma ble opptatt med å passe på og stelle med sin venn.
De drakk fortsatt men det var i mye mindre grad! Noe som gjorde det lettere å komme innom hjemme og møte dem edrue igjen. Det var en befrielse!
De hadde det tungt selv pga hans sykdom fordi de visste hvor det bar.
En dag kunne jeg og min mann komme og fortelle henne at hun nå skulle bli bestemor!
Mamma hadde mange barnebarn fra før av!  Jeg var sistemann ut av hennes barn som altså skulle få mitt første barn :)
Dette var spesielt for henne nettopp fordi at vi hadde vært gjennom alt i alle år, sammen.
Da jeg fortalte henne dette ble hun strålende glad og svinset ut og inn på kjøkkenet mens hun nynnet og ordnet til kaffe :)
Vennen hennes ble også veldig glad og jeg forsto av hans blikk at det var dette vi trengte for henne akkurat nå :)
Han selv hadde ikke så lang tid igjen nå og da ville dette hjelpe gjennom den tunge prosessen etter han.
 




Mye redsel og mange mareritt!

Hei.
Hele min barndom besto av mye redsel og da særlig etter mørkets frembrudd.
Alt jeg opplevde rundt all volden og alt det skremmende som jeg hørte bli sagt ga meg også voldsomme mareritt!
Jeg møtte igjen pappas drapsmann i 17 årsalderen, helt tilfeldig. Men det satte meg helt ut og jeg gråt hysterisk i mange timer etter dette møtet!
Grunnen til det var at jeg overhørte i tiden etter drapet at han hadde sagt:" Jeg kommer tilbake og tar flere!"
De voksne visste ikke at jeg hørte dette men jeg gjorde...Det plaget meg i mange år i drømmene mine!
Samtidig slet jeg med å tro at pappa faktisk var død! Jeg fikk jo aldri lov til å se han...
Så om natten kom disse "uhyrene"frem og jaget meg og mamma rundt omkring i gatene, hagene og i skogene rundt oss. Vi ble alltid "fastlåst" i en krok så vi ikke kunne komme unna og jeg våknet i gråt av at jeg ser en knytteneve slå mot oss eller en brødkniv som kommer mot oss, i full fart!
Mamma blir banket opp. Men jeg ser aldri hvem det er som utfører disse tingene mot oss.
Jeg våkner alltid opp akkurat i det jeg skal til å se opp i ansiktet men så kommer denne "tingen" mot oss.
Dette gjorde meg fryktelig mørkeredd og jeg fikk en livlig fantasi om jeg så noe eller hørte lyder utenfor huset. Helt opp til voksen alder og til jeg fikk egne barn. Da måtte jeg "ta meg sammen" å "bli voksen!"fant jeg ut.
Men etter å ha møtt pappas drapsmann og fått kommet meg over det verste sjokket som dette møtet gav, så kunne jeg også se en annen ting:
Denne mannen kunne ikke gjøre en katt fortred for det var han alt for skral til å klare! Jeg hadde jo tatt tak i noen brysomme karer opp gjennom årene, hos mamma...
Så dette skulle ikke bli noe problem, kom jeg frem til!
Etter dette møtet opphørte også mine mareritt! Så det hadde nok jobbet godt i underbevisstheten min, i disse årene. Mørke-redselen fortsatte dog...
Marerittene mine var nok en blanding av pappa som "kom tilbake" fordi jeg ikke helt trodde at han var død og da denne drapsmannens "hevn".
Tilogmed som voksen driver jo underbevisstheten å holde oss for narr men om en tenker gjennom og "luker ut" ting så kan man komme til bunns i saker og ting...Så skjønner man.
Men som barn og ungdom er det jo helt umulig å forstå slike ting! Da er det fryktelig vondt og særlig når man ikke har noen å fortelle dette til!
Jeg pratet jo ALDRI med noen om noe som helst! Ikke før i ungdomsårene, begynte jeg å prate med andre om opplevelser...




tirsdag 16. februar 2016

Tøff tenåringstid og møte med ungdomsskolen. Del 1.



Etter at begravelsen til pappa var over ble det tøffere og tøffere!
Mamma falt fra meg mer og mer. Hun drakk oftere og oftere, dessverre!
 Jeg var nå på en måte helt alene! Det var ikke noen som stelte tøyet mitt. Lite mat i huset var det..
Jeg var konstant sulten og møkkete!
Mitt forhold til mat kan dere lese om i stykket: "jeg er så sulten...så sulten".
Jeg kunne nå stadig treffe på mamma "skitfull" i gata når jeg var med venner. Noe som så absolutt ikke var noe greit! Det var MEGET flaut! Men jeg stoppet og pratet med henne og fikk henne videre av gårde fortest mulig.
Rett etter pappas dødsfall og da jeg startet opp på skolen igjen så ble min kontakt med de andre klassekameratene enda bedre. Dette var fordi at min lærer pratet med elevene om det som hadde skjedd meg og oppfordret dem til å "ta seg av meg".
Det gjorde de og vi var en ganske stor gjeng som hadde mye morro i årene fremover :)
Hadde aldri noe problem der!
Snart kom 7.klasse og ungdomsskolen. En ny og annerledes hverdag.
Der var noen flotte lærere som ga oss så gode opplevelser i sine timer at de på denne måten ga ihvertfall meg gleden av å gå på skolen! De viste meg veien innenfor det kreative området.
MITT sterke område! Jeg fant meg selv mer og mer! Slike mennesker er såå viktige!
De gir oss glede og liv!
Dessverre fantes det også lærere som ikke gjorde det også!
En av dem valgte å sende meg til ekstraundervisning allerede i den første engelsk timen..
Mente på at det var der jeg hørte hjemme slik som andre medlemmer av min familie. Denne læreren hadde ikke hørt et eneste engelsk ord fra min munn men dømte meg nord og ned pga andre...
Jeg ble så skuffet for jeg sluttet i 6.klasse med min beste engelsktime!
Jeg fikk så skryt av min lærer der for jeg hadde endelig tatt mot til meg og sto opp i klassen og leste et brev jeg hadde skrevet. Dette leste jeg på engelsk og oversatte til norsk!
Jeg var IKKE noe skolelys i norsk, matte og andre teoretiske fag. Hvordan kunne jeg bli det?
Ingen lærere brydde seg om meg og mitt. ingen foreldre eller andre hjalp meg for de forsto ikke fagene mine..
Men jeg hadde et ess i ermene og det var engelsken min! Jeg var nemlig mye på et hotell hvor mine søsken arbeidet og bodde og der ble jeg venner med hele familien som drev hotellet. De var engelske og det var mange engelske gjester der. Jeg måtte forholde meg til det engelske språket for å bli kjent med andre :)
Derfor visste jeg at jeg kunne men jeg var så redd for at klassen og læreren skulle le av meg så jeg turte aldri å "vise meg".
Likevel hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle klare det når denne leksen kom, før skoleslutt!
Etter alt skrytet fra læreren vokste jeg mye på det.
Så mye at jeg fikk masse mot til å skulle møte dette nye som ville komme på ungdomsskolen.
Men det ble altså den nedturen!
Jeg hatet disse ekstratimene for de gjorde meg så tydelig og så annerledes enn de andre!
Da jeg kom til min første ekstratime i engelsk så skjønte ikke denne læreren hvorfor jeg hadde blitt sendt dit for jeg hadde ingenting der å gjøre....
Men om jeg ville så kunne jeg bli der en stund til at jeg følte meg modigere og sterkere i høytlesningen også kunne jeg snart komme tilbake til klassen og vise meg!
Jeg takket ja til det!
Men i mine tre år med engelsk med den faste læreren så ble jeg ALDRI god nok for han!
Jeg kom meg til en G men ikke mer!
Mens i mine engelske valgfag i 8. og 9. klasse (med annen lærer) fikk jeg sterk M!

Denne faste læreren kunne være ganske stygg med endel elever, dessverre!
Kunne slenge bra med leppa og drite oss ut overfor de andre.. Men alle kunne få passet sitt påskrevet altså!
En ettermiddag i 7.klasse så skulle skolen ha åpen skole for foreldrene. Da skulle vi vise forskjellige aktiviteter så vi måtte finne ut hvilken aktiviteter vi ville være med på.
Jeg gledet meg veldig til dette! Endel av aktivitetene skulle få gå på tvers av trinnet og det betydde at jeg kunne finne på noe sammen med min venninne i en av de andre klassene.
Etter litt frem og tilbake endte jeg opp med å være med i kor.
Vi skulle synge et par sanger og vi øvet titt og ofte på dem. Klassen min hadde også en engelsktime som vi skulle gjennomføre med foreldrene tilstede så det måtte øves på engelsk også.
Jeg gjorde meg ordentlig flid med alt for jeg ville vise at jeg også var flink...
Jeg hadde bare en vond tanke og det var om mamma kom til å være full denne dagen når jeg skulle komme hjem fra skolen.
Da ville det nemlig bli pinlig når kvelden kom og hun ville dukke opp.
Jeg brydde meg ikke så mye om hun ikke ville dukke opp på skolen for da slapp jeg det pinlige!
Men jeg hadde vært ute og lett etter henne kvelden i forveien fordi jeg måtte ha rent tøy.
Jeg ville jo være ren og fin!

Jeg kom hjem i totiden og huset var tomt, ingen rene klær! Jeg ventet og ventet men hun kom ikke!
Tilslutt fant jeg en olabukse og en genser som jeg puttet i oppvaskkummen og vasket så godt jeg kunne med såpe der. Hadde aldri gjort dette før!
Prøvde å vri opp tøyet så godt jeg kunne (gikk jo ikke). Det var jo klissvått men jeg hengte det over kjøkkenstolen for tørk...
Klokken nærmet seg nå halv fem og vi skulle starte timen kl.17.00!
Jeg skjønte at dette kom til å ende galt. Jeg hadde jo ikke noe å ha på meg..
Men da kom jeg på at jeg måtte løpe over gaten til min søster og spørre henne. Det var jo ikke så greit det heller for hun var jo mye eldre enn meg og klærne ville ikke passe, samtidig som at det ble for"gammeldags" for meg. Men vi lette  i en fei og prøvde det ene og det andre.
Tilslutt klarte vi å finne et skjørt og en topp som var nytt og fint. Litt "kjerring-ete" for meg men det gikk!
Jeg følte meg fin og det var det viktigste!
Jeg løp i full fart til skolen for nå var jeg sen...
Timen hadde begynt! Jeg banket på døren og læreren ropte kom inn..Jeg lukket opp og ser alle elevene sitter på plassene sine og alle foreldrene står bak i klasserommet og ser mot meg.
Da slenger denne læreren ut:
Åja! Det er bare Solveig som kommer fem minutter for sent! Som vanlig!
Jeg kjente bare at all luft gikk ut av meg og jeg ønsket at gulvet ville åpnet seg!
Har aldri igjen kjent en større skam enn dette! Ingen har kunnet såre meg mer enn denne læreren gjorde i det øyeblikket! Det er faktisk vondt å tenke på den dag i dag!
Jeg gikk bare stille til plassen min og satte meg. Ingen sa noe! Ingen voksne sto opp for meg!
Men det var heller ingen som visste hva jeg hadde strevet med i timene før....

Ja, jeg pleide å komme forsent men så var jeg jo også alene hver morgen og måtte klare meg selv.
Det var så visst ingen selvfølge at jeg skulle klare alt dette alene!
Så råtne kan voksne mennesker være! Til og med lærere som har tatt en utdanning!
Mennesker som skulle kunne noe om pedagogikk og sosial kompetanse...og ikke minst noe om psykologi...

Heldigvis er lærerutdanningen kommet litt lenger idag men det er fortsatt mennesker som ikke skulle jobbe med barn!

Hvis der er noen lærere som leser dette så ber jeg dere å tenke dere godt om når dere kommer med humoristiske kommentarer på barns vegne. Dere vet aldri hva som dreier seg rundt barna dere har med å gjøre og slikt kan skade stort!
Som voksne er det nok vanskelig å forstå at dette skal være så fryktelig galt men prøv å sette dere tilbake til deres engen barndom og noe som ga dere en slik følelse..så kjenner dere kanskje det vonde?

Jeg overlevde så absolutt men det er det styggeste noen voksne mennesker har gjort mot meg som barn!
Det var flere episoder med denne læreren men det får ligge!
Vi kom til en "forståelse" etter hvert og kunne ha en koselig eller humoristisk tone det siste året.
Det kommer mer om tenåringstiden i neste innlegg :)



Ber dere fortsatt se på bildet av denne jenta for lettere å sette dere inn i hennes verden som barn!



Politiet i døra- Pappa er død!



Huff så kjedelig!
Jeg hadde fått kjeft av søsteren min....Det var ikke så greit å være i hus når hun var irritert på meg så jeg gikk og tenkte på at jeg skulle stikke av, stille og rolig. Hun måtte selvfølgelig ikke se at jeg stakk ut igjen. Jeg tenkte nemlig å reise til det stedet hvor mamma og pappa var. De var hos en kamerat og festet, selvfølgelig. Men det var bedre å være der enn hjemme med en sur søster...
Likevel så var jeg litt redd for at hun skulle se meg så jeg lusket meg ned i kjelleren og krabbet ut kjellervinduet for da ville hun ikke skjønne det!
Hvis jeg hadde gått ut døren hadde hun hørt meg eller sett meg fra vinduene sine.
Rart det der men jeg brukte alltid kjellervinduene når jeg skulle luske meg ut!
Da jeg kom ut sto jeg og vurderte hvordan jeg skulle komme meg videre uten å bli merket
(jeg var vant med å fundere ut løsninger).
Tilslutt kom jeg til at hun kom til å bli så sint om jeg reiste til mamma og pappa at jeg droppet tanken
og stakk over gaten til en av mine andre søsken som bodde der med sin mann.
Hadde ikke helt lyst til det heller men...
Da jeg kom dit fikk jeg være der når jeg hadde forklart situasjonen og fikk tilbud om å overnatte der.
Jeg sa ja til det og "slappet av" der. Jeg skulle ligge på sofaen deres.

Jeg sovnet men våknet utpå natten av at min søster "fløy" frem og tilbake i stuen og ut til soverommet og tilbake. Hun gråt og prøvde å kle på seg. Jeg forsto ingenting!
Plutselig ser jeg en "fremmed" mann i sorte klær stå rett innenfor utgangsdøren.
Jeg klarte ikke å kjenne han igjen men jeg visste at jeg hadde sett han mange ganger.
Denne gangen fikk jeg liksom ikke tak i hvem det var.
I ettertid skjønte jeg det: Politimann som hadde vært  hos oss mange ganger!
Jeg prøvde å spørre hva det var men hun sa bare at jeg skulle legge meg og sove.
Jeg la meg ned men klarte selvfølgelig ikke å sove når jeg hørte hun gråt. Etter en stund sa hun at han kunne gå og at hun snart skulle komme etter.

Dette var sånn ca i totiden på natten. Jeg gjentok mitt spørsmål flere ganger men fikk ikke svar.
Rett før hun skulle gå så tok hun meg inn på rommet til sin mann og jeg skulle være der.
Da fortalte hun meg at pappa var død! At noen hadde drept han.....
Jeg skrek og skrek! For hele nabolaget! Jeg skulle være med hjem men det fikk jeg ikke lov til!
Hun sa at jeg måtte bli der en stund til slik at de voksne fikk pratet litt sammen der hjemme.
Jeg kunne komme ned med svogeren min om noen timer..
Etterhvert gikk skrikingen min over i roligere gråt. Men jeg var kjempestresset fordi jeg lurte på hvordan min mamma så ut. Hvis pappa var død - hvor skadet var mamma?
Pappa hadde jo alltid sagt at han skulle drepe henne...
Men nå var pappa død!

Da måtte hun ha fått masse juling også hadde noen andre tatt pappa. Slik kvernet mine tanker.
Jeg sovnet etterhvert i armkroken til min svoger og det føltes trygt selv om jeg sov veldig urolig..
I femtiden om morgenen våknet jeg opp med at jeg igjen skrek og skrek! Min svoger gjorde så godt han kunne og trøstet etter beste evne men da gikk det ikke lenger!
Vi kledde på oss og reiste hjem.

Da jeg kom inn var det en ekkel stillhet i huset selv om jeg kunne høre mamma og mine søsken prate veldig stille i stuen.
Jeg så mamma og kastet meg over henne og gråt og gråt. Men jeg rakk å saumfare henne med blikket.
Jeg kikket etter slagskader men fant ingenting! Heldigvis!
Etterhvert roer jeg meg men liker ikke stemningen som er der og trekker meg vekk. Går på kjøkkenet og setter meg ved bordet og finner frem matte-boken min fra skolesekken.
Roper på mamma og sier at jeg vil gå på skolen(!)
Av alle ting! Jeg som "hater" skolen!
Men jeg får selvfølgelig ikke lov til det. Det skulle tatt seg ut..

Så jeg sitter ved kjøkkenbordet i lang tid og løser det ene matematikk stykket etter det andre.
Jeg! Som hater matte og som ikke klarer det?
I løpet av disse dagen blir det regnet sider på sider men hvor riktig det var husker jeg ikke.
Det eneste som er godt i disse dagene er at vi som familie er sammen!
Det skal vi trenge i tiden som kommer..

Snart begynner avisene å skrive om dette.
Lokalavisen, fylkes-aviser og noe riksaviser.
Det oppleves kvalmende for oss! Jeg hører jo mange bruddstykker selv om de prøver å skåne mine ører.
Men mine ører "står på stilker" og jeg lister meg mye rundt i huset, så jeg får med mye for det.
Det er ikke bra for et barnesinn!
Det prates om hvor mye galt avisene skriver og hvor mye rart "forbipasserende" vitner hører.
Jeg hører navnene på flere av vitnene (vi bor på et lite sted og "alle kjenner alle").
Men jeg får også høre hvordan alt skjedde, mange ganger! Det blir selvfølgelig ikke fortalt til meg men jeg "lusker" og lytter..
Det var fire mennesker tilstede i det huset hvor mordet skjedde, denne kvelden!
Denne kvelden som jeg egentlig var på vei ned dit!
OG jeg var egentlig på vei ned dit i den tiden drapet skjedde...!

Som sagt: Det var fire mennesker tilstede.
Mamma, pappa og to mannfolk. To meget snille mannfolk som ikke gjør en katt fortred!
Men den ene pleide å ta meg og mamma inn og passe på oss når vi var på "rømmen" om natten og pappa kom aldri inn dit så jeg valgte ofte å komme hit da det var trygt!
Hvorfor pappa aldri kom innendørs når han jaktet på oss vet jeg ikke eller jeg husker det ikke..
Men han pleide jo å være der mye ellers og de var venner.

Denne kvelden satt de og drakk. Det var en fest som "ebbet ut". Med det så mener jeg at det var på slutten av en fest. Noe jeg hadde vært med på mang en gang.
Jeg vet akkurat hvor i huset de satt og på akkurat hvilken stol. De hadde mye morro av å ta opp sine fester på bånd for så å lytte på dem senere. De hadde et slikt bånd gående med masse "rølp" på, denne gangen også.
Dette var helt vanlig!
Nå i min voksen alder så er jeg vel ikke så "overvettes" glad for fester som dør ut. De gir meg en "bismak i munnen". Jeg blir nemlig satt tilbake til mine foreldre og deres venners fester!

Jeg skal ikke gå inn på hva som skjedde denne kvelden da det er det kun de som var tilstede som vet!
De er alle døde nå idag! Men der finnes etterlatte!
Men min far ble knivdrept denne kvelden og han (eieren av huset) som ble "tatt for det" ble erklært for "utilregnelig i gjerningsøyeblikket"!

Dagene som kom etter denne kvelden var tøffe for oss alle!
Vi savnet pappaen våres men kunne heller ikke tro at dette var sant!
Mange i vårt samfunn mente på at mamma måtte være den skyldige og det var "beintøft" for henne å leve med denne dommen!
Jeg opplevde at voksne mennesker som var ved sine fulle fem og som var "ordentlige" kunne fortelle meg at det var mamma som var morderen! Jeg var en "liten" jente som gikk i 6.klasse! Jeg var altså 12 år gammel..
Jeg forgudet moren min! Det var ufattelig hardt å få slengt slikt i ansiktet!
Tilogmed et familiemedlem som bodde på en annen plass klarte å komme på besøk noen dager etterpå. Hadde med sin sønn. Samtalen mellom denne personen og mamma begynte helt greit (jeg var tilstede). Plutselig skriker hun ut at mamma har drept pappa og at hun visste at det kom til å skje, engang! Vi andre i rommet blir helt satt ut før sønnen hennes får stoppet henne og sier at om han hadde visst at slikt skulle bli sagt så hadde han aldri tatt henne hit! Før han tar henne med ut av huset og reiser...
Tøff hendelse som satte seg i hjertet! Og mitt hjerte blødde for mamma! Det var vondt å se "slagene" hun fikk! Men, hun reiste seg opp hver gang. Hun skjulte seg ikke for noen, iallefall.
Vi måtte jo også forholde oss til skriveriene i alle aviser og det var mye rart, den gangen.
Så ble det jo snakket, rundt om i kriker og kroker da og det var ikke enkelt å "svelge" alt..
Jeg og mine søsken skulle en dag gå i butikken å handle noe. Vi valgte at alle skulle være med for det var enklere å gå utendørs når vi var sammen..
Vi gikk til en av butikkene i gata. Handlet det vi skulle og skulle betale. En av mine søsken sa noe til oss andre som vi lo litt av. Da skriker en dame til:
At vi skulle skamme oss som gikk der og lo når faren våres var drept!
Dette hørtes over hele butikken! Kassadamen ble helt perpleks og visste ikke hva hun skulle gjøre og vi ble helt satt ut!
Det verste var:
Denne "damen" var en dame som stadig var på besøk i vårt hjem med sin mann, om kveldene!
Hun satt der og drakk like godt som mine foreldre gjorde. Og kunne være bråkete av seg hun også!
Artig det der med folk som var "bedre eller finere" enn oss!
Veldig mange av dem kunne være på besøk og drikke i nattens mulm og mørke.
Særlig kom det en del menn etter pappas død, som sto på  hushjørnet og gjemte seg for meg og forbipasserende, til de kom innenfor døra!
De ble ganske forfjamset de gangene jeg kom og lukket opp eller jeg kom inn i stua og så dem!
Det taklet de dårlig.

Noen ganger lurer jeg på hva folk tenker med når de slenger med leppa slik de gjorde til oss "ungene" i butikken..
Når man er i en kriselignende tilstand så er det ofte man tyr til latter. Lettere å takle latter enn å vise sine tårer.


Når en av mine søsken kom hjem til begravelses-tiden fikk denne et tilbud av mamma om å se pappa først. Denne ville ikke det! Men jeg overhørte det og kastet meg på for jeg ville se pappa!
Men, det var ikke vanlig den gang at mindre barn gjorde slikt så det kom ikke på tale!
Den store, vanskelige dagen kom men jeg fikk ikke bli med! 
De hadde nok mer enn nok med seg selv samtidig som det nok var litt usikkert hva som ventet dem ved kirken. Ei heller var det vanlig med barn i begravelser.
Jeg husker ingenting fra denne dagen annet enn at de reiste og at de på et tidspunkt kom hjem. 
Aner ikke hvem som passet meg...
Det var en tung, trist og merkelig tid..





torsdag 24. september 2015

Den "snille" mannen...

Som tidligere sagt så var der mange snille menn inn og ut av huset vårt.
Så også denne!
Jeg gikk ut og inn av hans dører i mange år og alt var helt greit...Inntil en dag det hadde vært en heftig fest hjemme hos oss, på natten...
Alle lå strødd rundt i huset og sov når jeg kom hjem fra skolen..unntatt en som var våken, i stuen.
Det var alltid ekkelt å komme hjem på slike dager med masse folk som var i bakrus!
Men jeg satte meg ned og pratet med mannen slik jeg ofte hadde gjort før....Jeg har ikke tenkt å gå så nære inn på dette for det er alt for personlig og vanskelig for meg!
Men misbruket startet denne dagen...Jeg var vel ca. 9 -10 år.
Trusselen var:
"Hvis du sier noe til pappa så vet du at han dreper meg!" " Da kommer han til å komme i fengsel!"

Ja! Det visste jeg jo veldig godt! Hadde pappa sett dette eller hørt om det hadde den mannen vært død på flekken.....Og min pappa hadde vært i fengsel!

Å nå var det jo slik da, at selv om pappa var en konemishandler så var jeg jo fryktelig glad i han fordet! Jeg ville ikke miste pappaen min! Så jeg sa ikke noe..

Problemet mitt var at jeg ofte måtte  være hos denne mannen fordi han skulle passe på meg.
Mamma og pappa ante ikke noe.. Jeg måtte reise dit!
Etterhvert som tiden gikk begynte jeg å sette meg på bakbena og de forsto ikke noe som helst!
Jeg lovet de at jeg tilslutt skulle reise til han også gjorde jeg det. Etter en stund der stakk jeg!
Når jeg skulle hentes neste morgen så fant de meg ikke der... Jeg overnattet hos en søster eller hos andre..
Jeg klarte å bortforklare det, hver gang! Dette pågikk til jeg klarte å passe på meg selv hjemme, alene! Etterhvert så klarte jeg å holde meg helt vekk fra denne mannen. Tror ikke han turte å "plage" meg mer når han så hva jeg kunne finne på, av redsel for at det skulle komme frem!






Men ingen må tro at dette var noe som gikk fort over eller bort av seg selv!
Dette er det jeg har slitt mest med i tenårings/ ungdomsårene mine!
Denne mannen har ødelagt mye av mitt liv og jeg har gått i en form for terapi for det.

En terapi som besto i å møte en psykolog fra Notodden, her hjemme.
En gang i måneden. Ny psykolog hver måned! Jeg åpnet meg, hver gang, sakte for så å måtte starte på nytt med neste...
De var så opptatt av at jeg skulle skylde på mine foreldre og de gjorde alt for å trykke dem ned så langt de kunne. De prøvde å "knekke" meg men de ga opp!
For meg så handlet ikke dette om mine foreldre - det handlet om meg og denne mannen!
Mitt siste møte med dem ble uventet for de skulle i utgangspunktet sende meg videre i "deres system" men jeg endte opp med noe helt annet... De sa rett ut at de ikke klarte å "knekke" meg, få meg til å bryte helt sammen så de måtte bare la meg gå.... Jeg var så sterk og kom til å klare meg gjennom livet....Det var ordene deres!
Deretter gikk jeg ut på gaten i sjokk!  Totalt forvirret! Det var den hjelpen jeg fikk av voksne folk!

Men de hadde rett! Jeg var sterk og jeg er sterk! Men det har ikke kommet gratis!
Jeg måtte gå ut den døren med åpne sår og tusen spørsmål i mitt hode...
Jeg jobbet meg gjennom det, bit for bit, år etter år.
Man får mange slags skader!
Skader som er både fysiske og psykiske.
Fysiske og psykiske skader som begge må "repareres".
Jeg bærer den dag i dag på "skader" som jeg har innsett at jeg må bære resten av livet!

Men jeg har "reparert" meg selv så godt jeg har kunnet...Det er ikke takket være noen psykolog eller psykiater!
Jeg har allikevel troen på at disse kan hjelpe barn, bedre, nå i dag. Men det at disse personene byttes ut, er syke eller slutter er fortsatt et kjempestort problem!
I alle instanser som har med menneskebehandling å gjøre! Skal man lykkes i å hjelpe et menneske/ barn så må de være der! Stå "løpet" ut. Eller så er jeg redd for at de ødelegger mer enn de gjør godt...

Noen lurer nok på om hvorfor det ikke ble anmeldt...?
Vel, tankene var der men jeg la det vekk. Fordi det ikke hadde nyttet så mange år etterpå!
Innen jeg gikk til psykolog var han gått bort. og før det hatet jeg alt som hadde med han og gjøre..

Jeg ber dere alle der ute om å være obs på de barna som forandrer seg. Det er ikke dermed sagt at det er noe riv ruskende galt der men vær våken og følg med!
Samtidig er det ikke lett å finne ut av slike ting for vi er gode på å skjule, mange av oss skammer seg...

Da jeg hadde kommet til 6.klasse så fikk mitt liv en ny"tørn" som virkelig skulle få meg til å jobbe for å "holde hodet over vann"! Det kommer senere, i et innlegg!


Somrene våres i Drammen og Rørvik i Hurum.

Her ble de fleste sommerferier tilbrakt.

Hovedsaklig i Rørvik i Hurum!
Pappas bestekamerat bodde i Drammen. De var kamerater siden Marinens tid.
La oss kalle ham for Per.
Han hadde en hytte i Rørvik. Langt inni en skog som ble kalt Korsgården.
Et nydelig og enkelt, lite sted.


Men for å komme opp til denne skogen måtte vi gjennom et bo og hytteområde som lå like ved Oslofjorden.



Dette var og er et sted hvor alle kjenner alle. Vi hadde mye venner her. Både store og små.
Vi reiste nesten alltid hit når vi var på besøk så derfor handler dette innlegget mest om dette stedet.

Per var en veldig snill mann og den eneste som klarte å holde pappa sånn noenlunde i "kustus"!
De drakk sammen også. Her var det stort sett alltid drikking men jeg følte stor trygghet her for det!
Per var den enste som klarte å stoppe pappa! Pappa fikk ikke tatt mamma så mye her for da var Per på plass med engang!
Noe som betydde at her kunne jeg slappe av! Jeg kunne være et barn som var ute og lekte med vennene mine, her. Trengte ikke å sitte vakt...

Jeg har mye gode minner også herfra!
Det var en gård her som mine foreldre og Per vanket på. Der hadde jeg mine venner også. To gutter som jeg lekte masse med.
Vi fant på det utroligste!
Denne gården lå inntil en annen gård som var en svær "jordbærgård".
Gjett om vi gikk på slang der! Eller, iallefall så krøp vi der, mellom jordbær"rennene" :)
Verdens beste jordbær var det der!
Jeg har også mitt første møte med markjordbær og Sjasminduft på våre venners gård.
Pleide å klatre i berga og plukke markjordbær til "den store gullmedaljen", her.
Sjasmin er en av mine absolutte favorittdufter den dag i dag :)
Vi badet nede i Oslofjorden dagen lang, plukket digre skjell og spiste is og pølser, hele tiden.


Vi hadde en liten nærbutikk som hadde alt
Her pleide jeg å bruke alle mine penger som ble "dyttet" på meg.
Jeg handlet masse leker, farger og tegnebøker.


                                            Butikken fra den gang. Idag et vanlig bolighus.

Vi måtte reise et stykke mellom hver butikk, gjerne rett over Oslofjorden med båt.
Men det som var så spesielt var at alle var små koselige butikker med koselige eiere og de hadde allting!
Det var alltid koselig å reise rundt til disse stedene, enten med bil eller med båt.
Vi reiste ofte med båt til Svelvik og Holmsbu. Der var det kafeer og butikker så da ble vi gjerne der i noen timer mens de voksne satt på kafè og drakk.
Likte stort sett alltid det så sant de ikke ble for fulle for da kunne det være litt skummelt å kjøre båt tilbake.
Det kunne skje mye rart ombord i båtene når de var fulle og det ga meg vannskrekk!

Vi kom alltid tilbake med kasser av øl og brus (til oss ungene) og metervis med knakkpølser :)
Den gang kjøpte man pølser i kilovis :)

Jeg og gutta var alltid ute og lekte. Veldig ofte cowboy og indianere.
Det var vår tids lek og det var utrolig morsomt!
Vi lekte veldig mye Sølvpilen! Og som eneste jente så kunne jeg alltid få være Månestråle. Det var stort! Her hjemme fikk jeg jo aldri det for det var jo så mange jenter å konkurrere mot :)
Men jeg måtte jo da stadig fanges... Det var jo naturlig!
Og hver gang jeg ble fanget så bandt de meg fast! Men hvor?
Joda, i grisebingen!! Ha,ha!

Dette var to herlige gutter! De var alltid rundt meg og de beskyttet meg mot andre "tøffe" gutter, i området :)
De ble dessverre ødelagt av sine foreldre og deres venners alkoholiserte liv og kom borti dette og stoff selv. Den yngste gutten som var et år yngre enn meg døde i en bilulykke. Den eldste(et år eldre enn meg) overlevde, heldigvis! Men har blitt ganske ødelagt av stoff!
Likevel så besøker jeg, han og hans mor sammen med min egen familie den dag i dag!
Og det spesielle her er at stedet er stort sett som det var den gang...
Det sies jo at man ikke skal reise tilbake til sin barndoms steder for de blir annerledes i en voksen verden men sånn er det ikke her :)
Jeg blir satt rett tilbake til gode minner når jeg er her!
Vi reiste hit i mamma sine siste år for at hun skulle få møte sine gode venner og etter at mamma gikk bort fortsatte vi selv. En god følelse!
Må også fortelle at alle disse siste årene så hadde disse folkene mange dyr.


  
                       Der var katter, hunder, hester, høner, haner og masse påfugler!

Det var unikt og ungene mine elsket å besøke disse påfuglene, inni buret deres. Den ene påfuglen pleide å spankulere fritt rundt på gården. Han satt gjerne på verandarekkverket :)

Alt var jo selvfølgelig ikke greit her, i våres barndom!
Det var jo mye fyll, rør og bråk, det var mye fyllekjøring og det var skummelt!
Det var ikke få gangene at vi var i nestenulykker!
De kjørte gjerne om kvelden og natta for å unngå politi og mye trafikk.
Jeg husker alle bilturene med gru!
 Biler som stoppet og gikk. Kunne sitte i en iskald bil i mange timer når den hadde stoppet. Eller kjørte med mange folk som alle satt og røykte og jeg hater den dag i dag spylervæske!
Jeg spydde stort sett, hver gang!
Hver gang "Per" var med i bilen så tok turene flere timer enn ellers for han skulle alltid innom alle kafeer og kroer på veien, for å ha seg øl! Slitsomt!
Husker spesielt en tur, etter at pappa døde og som ble min siste tur på denne måten.
Da skulle vi reise fra Rørvik og "hjem" til Drammen. Det var ei dame som skulle kjøre og som var edru og hadde lappen. Så alt var i orden! Men mannen hennes var rimelig full og bråkete på veien. Tilslutt truet han seg til at han skulle kjøre bilen. Slik ble det og alle var livredde!
Vi var flere ganger på kanten av stupet ut i Oslofjorden, på andre siden av veien.
Og de berga der er ganske høye!
Samme hva de andre sa så lukket han ørene og bare kjørte videre. Da sa mamma tilslutt til meg at jeg måtte si at jeg var kvalm og måtte spy! Dette ville han heller ikke høre på før jeg begynte å "liksombrekke" meg. Da stoppet han!
Vi kom oss alle ut av bilen i en fart og jeg nektet å kjøre videre før konen fikk kjøre resten av veien!
Han måtte jo gi seg og vi kunne kjøre trygt videre!
Jeg har aldri senere satt mine bein i en bil med sjåfører som drikker! Ei heller i en båt!
Drikking og føring av kjøretøy hører ikke sammen i det hele tatt! Kjempefarlig!

Som sagt så var vi også mye i Drammen.Jeg gikk til tannlege her med tannregulering og vi var da ofte her.
Vi kjente mange mennesker i Drammen. Mange koselige folk! Det ble jo drukket hele tiden og det var også her mye bråk men på en annen måte enn hjemme. Og jeg husker godt alle menneskene vi ble kjent med!
Jeg vokste opp med å tilbringe lange dager på kafeer og restauranter. Så også i Drammen!
To spesielle steder: Mener den ene het Dicky Dickens og var en bar og det andre stedet har jeg glemt navnet på. Det var en uterestaurant med kabeltromler som bord og krakker og fiskergarn med glasskuler i, overalt på veggene.
Her bodde jeg, til tider.
Mens de satt og drakk var jeg på tur til en butikk på hjørnet av Bragernes torg. Der var favorittlekebutikken min :)
Jeg hadde stor tannlegeskrekk selv om det var en fryd å gå til denne tannlegen :)
Men jeg fikk alltid penger etter tannlegebesøket her og da var det rett dit. Jeg var inn og ut flere ganger om dagen før jeg hadde bestemt hva mine penger skulle gå til :)
Det ble strykebrett og det ble badekar til dukkene mine, husker jeg. Brukte alltid pengene godt!
Jeg tok også veldig god vare på lekene mine så de ikke skulle bli ødelagte :)

Vi pleide å besøke en eldre mann som bodde på et sted som heter Muusøya og her ligger Øvre Bragernes båtforening, hvor Per hadde sin båt. Her pleide jeg og vandre rundt alle båtene og folkene som eide dem. Det var en liten kiosk også i området her hvor jeg fikk min første Bamse leskedrikk :)

Denne eldre mannen som bodde her var en tidligere bokinnbinder og hadde drevet å bundet inn de svære telefonkatalogene som pleide å henge i de røde telefonboksene, rundt om i landet.
Han hadde enormt med utstyr for slikt og jeg pleide å få bunkes vis med tegne ark! Vet ikke om dere husker de sorte lappene med gullalfabetet på? Disse ble brukt for å vise alfabetrekkefølgen i disse katalogene. Disse fikk jeg masse av, samt blyanter og viskelær + + + masse annet.

Et annet par hadde mange papegøyer i sn leilighet. I et svært bur. Jeg storkoste meg med å prate med disse. Fikk en helt spesiell kontakt med en av dem og skulle få lov til å ha den på skulderen min mot at jeg ikke måtte skrike for da ville den bli veldig redd. Joda! Jeg lovet da det, selv om jeg hadde fått beskjed om at de "klyper" litt hardt i skulderen...Den som skrek det var jo meg for det var kjempevondt å ha klørne på skulderen min ;)
Da fikk jeg kjeft, husker jeg for papegøyen ble jo redd :)
Det tok litt tid før vi pratet med hverandre igjen ;)

Det jeg vil med å fortelle om disse menneskene er at jeg lærte å kjenne mange slags mennesker som kom fra mange slags "hold" Det var spennende og lærerikt!
Nærmest alle var snille mennesker! Men de drakk!
En gang kom jeg borti stoff! Jeg ble tilbudt det av en venn av en jeg kjente.
Husker det den dag i dag! Han satt og knuste "Hasjklumper" med flaske og jeg spurte om hva det var...Jeg husker at jeg var veldig skeptisk til dette, de drev med men lurte fordet.
Fikk et svar og ble spurt om jeg ville ha....Jeg, takket nei for jeg følte at her var det noe som ikke var greit! Vi var alene i et annet rom enn de andre, så de visste ikke hva som skjedde...
Da jeg fortalte dette senere til mamma ble det et skikkelig "lurveleven", i dette huset! Gutta ble kastet ut!
Så aldri stoffer igjen!

Tenk om...